Manuell slalåm
Skal man beskrive randonee så kort som mulig, kan man si «manuell slalåm». For i bunn og grunn handler det om å bane seg vei nedover en skråning i så høy fart som mulig mens man koordinerer bevegelsene sine til å passe omgivelsene. Forskjellen er dog at man må komme seg opp bakken først, noe som raskt kan vise seg å være en krevende jobb. Uten heiser og rene løyper blir man nødt til å utforske de ulike fjelltoppene for å finne en passende skråning. Så du må gå oppover på skiene, med løs hæl og gjerne feller for å hindre skli bakover, og jobbe deg oppover samtidig som du passer deg for løssnø og bratte vegger. Du må finne veien opp så langt du bare kan, før du bestemmer seg for hvilken retning du vil fortsette. Dette er randonee, og det er slik sporten skiller seg ut fra alt annet.
Ekstra krevende
Siden du må unngå heiser og veier som går helt frem til punktet du vil nå, er randonee en meget krevende sport. Her må det trenes i mange år før du prøver seg på et profesjonelt nivå. Utøverne har ofte lang erfaring fra andre typer vintersport, og det er denne erfaringen de tar med seg når de prøver seg på randonee. Der alpint kun fokuserer på veien ned fra fjellet, handler randonee om helheten. Om selve arbeidet med å komme seg opp skråningene, slik våre forfedre gjorde før elektrisitet og asfalt ble vanlig. Her må du jobbe med både armer, ben og rygg mens du baner deg vei oppover åsen, og du har ingen vei tilbake – bare på skiene. Når du ikke orker å gå oppover mer, må du sette på deg skiene og gjøre deg klar for turen nedover i stedet. Det er her alpintutøverne begynner, mens randoneefrelste mennesker allerede er halvveis i øvelsen. Driver man med alpint, drømmer man om å ta helikopter opp til tre tusen meters høyde for deretter å hoppe rett på den urørte snøen og finne veien ned til bakkenivået. Driver man med randonee, drømmer man om å bestige en av de kjente fjelltoppene på egenhånd. Der slapper man gjerne av i en time eller to før man tråkker inn hælen i bindingene og setter i gang med den lange ferden nedover.
Kondisen gjør mester
I alpint, slalåm eller andre typer vintersport, er det ofte styrken det handler om. Styrken i bena, selvfølgelig. Du må være godt trent for å kunne stå på ski eller snowboard ned fra et to tusen meter høyt fjell, og hvis bena dine ikke er klare for de svarte løypene er det best å holde seg unna. Snakker vi randonee, er det kondisen som gjelder. I stedet for å trene styrke, fokuserer randoneeutøverne på kondisjon. Det er nemlig som å løpe maraton, såpass krevende er sporten. Du må være klar til å jobbe hardt i mange timer før du endelig får gleden av å sette utfor.
Større frihet til å utforske
En klar fordel randonee har ovenfor alpint er friheten til å velge nøyaktig det stedet som passer deg og dine ferdigheter best. Siden du slipper å forholde seg til ferdiglagde løyper og moderne skiheiser, kan hver eneste fjelltopp anses som et potensielt mål for din neste fjelltur. Du har dermed større frihet til å utforske ulike områder – uansett hvor du er. De siste årene har det blitt populært å ta med seg randoneeutstyret på ferien, slik at man kan bestige nye fjelltopper der man er. Du kan klatre der ingen har klatret før, og bruke helt urørt snø til å bane deg vei nedover mot sivilisasjonen. Du kan overnatte på fjellet og nyte lange dager på skiene, uten å betale en eneste krone for aktiviteten.
